To ganger

To ganger har vi tatt avskjed med venner og gode kollegaer. Først i Nederland, deretter i Norge. Man tar aldri avskjed med sine foreldre, selv om man ikke ser hverandre så ofte mer. Men den første avskjeden var som sagt i Nederland.

To uker før vi skulle emigrere til det fjerne Norge - senere merket vi at det overhodet ikke er så langt unna - organiserte vi en avskjedsfest i en gammel og avsidesliggende gård i nærheten av der vi bodde. Imens har gården blitt omgitt av nybygde betongboliger, en ukontrollerbar utvidelse av nabolaget der vi bodde. Kuraut og sauebrek er noe som også hører fortiden til. Lydbildet domineres nå av togene som kjører på den unyttige Betuwe-traseen. Før festen arrangerte vi en "se-og-ta-ettermiddag", et slags gratis loppemarked. Gjenstander som vi ikke trengte lenger eller ikke hadde lyst til å ta med på flyttelasset, hadde vi stilt ut i garasjen, klare til den nye eieren. For noen av mine nevøer og nieser var det en ideell mulighet til å skaffe seg ting til studenthybelen.

Men om kvelden var det som sagt fest, og som et nygift ektepar sto vi og tok imot mennesker som kom med passende gaver. Ikke servise eller konvolutter med penger, men derimot bøker for de mørke dagene, luer for de kalde vintrene og selvlagde fotoalbum for de gode minnene. Vi blar i dem fra tid til annen. Når det gjelder gavene er det mye morsommere å emigrere enn å gifte seg. Det var ingen mangel på lakris, krydderkake og ost, men alt var spist opp før vi havnet i Norge. Som i et ekte bryllup utførte familien, kollegaer og venner til og med sketsjer. Alfabetet begynte med A for Avskjed og B for Bondeanger. Og sluttet med Z for "Zien", som betyr å se på nederlandsk: Ser vi hverandre igjen? Noen oppfatter emigrasjon som at man ugjenkallelig aldri ser hverandre igjen, og en mannlig kollega kom til og med med intime betroelser overfor min hustru Janet den kvelden. Betroelser som forøvrig heller ikke ville ha vært av betydning for vårt ekteskap dersom Janet hadde hørt dem før. Personlig måtte jeg tilbringe kvelden uten spennende og hemmelige beilere.

Til tross for at vi arrangerte festen på et avsidesliggende sted etter nederlandske forhold og ikke kunne forårsake støy som plaget noen, kom avskjedens time ugjenkallelig. Vi fikk også oppleve scener som ligner på dem man ser i fjernsynsprogrammer om mennesker som flytter til utlandet. Riktignok uten kameraer. Vi prøvde å ikke la oss påvirke, men når man omfavner snufsende venner, søsken og foreldre, er det vanskelig å ikke felle noen tårer. Valide argumenter om den relativt korte avstanden mellom Norge og Nederland hadde liten effekt. Vi flytter da ikke til New Zealand! Heller ikke løfter om at vi ville komme tilbake med jevne mellomrom, demmet opp for den strie tårestrømmen hos oss selv og de andre. Vi klarte kort sagt ikke å late som ingenting. Klumpen i halsen og leppenes skjelving ble større for hver bil med nærmeste familie eller gode venner som vi vinket farvel til. Hvorfor gjør vi dette? Kan vi ikke bare fortsette å bli her? Vi har det da så godt her? Jeg tar meg en øl til.

Den endelige avskjeden ble ledsaget av altfor store løfter fra alle parter, forsterket av følelser, øl og vin. Hvis alle tilsagn de første to årene hadde blitt til avtaler, hadde gjesteværelsene i huset vårt hatt et belegg på over hundre prosent. Da jeg snakket om dette med en nederlandsk venn som driver en Bed & Breakfast i nærheten, regnet han ut at han kunne ha oppnådd en halv årsomsetning hvis alle hans venner og familiemedlemmer hadde holdt det de lovet. Både han og vi fikk bare noen ukers besøk, særlig i sommermånedene. Hvis vi på vår side hadde holdt alle våre løfter, hadde vi måttet skrive brev, chatte og maile hver eneste kveld. Og vi måtte ha oppholdt oss i Nederland i minst to måneder hvert år for å kunne besøke alle. Mange store løfter viste seg å være tomme løfter. Fra begge sider.

Etter festen tok vi et siste glass hjemme hos oss selv sammen med noen venner som ikke har for vane å gå tidlig og bandmedlemmene. På gården var alt drukket opp. Klokka fire om morgenen fikk vi solgt en sort skinnsofa og en girløs herresykkel til sangeren i bandet. Før vi la oss leste vi på tekst-tv at Lady Diana hadde omkommet i en bilulykke i en tunnel i Paris, Frankrike. For oss vil denne ulykken og vår avskjedsfest for alltid være uløselig knyttet til hverandre. Når vi tenker på festen vår, dukker det alltid opp bilder som vi så på fjernsyn dagen etter.

Da vi kom til Norge fikk vi et nytt sosialt nettverk, som lett erstattet en del av de vennskapelige kontaktene som hadde blitt igjen i Nederland. I ett tilfelle avtok hyppigheten av kontakten med venner langsomt, i andre tilfeller var vennskapets skjebne avgjort allerede etter avskjedskvelden uten at vi var klar over det da. I Norge tok vi avskjed med dem for andre g

Gert Rietman's blogg



Gert Rietman (1962) har bodd i Norge siden 1997, sammen med sin kone Janet. De bor i et gammelt trehus i Ørskog, ikke så langt fra Ålesund i Møre og Romsdal.

I bloggene sine (iblant seriøs, ofte med et blunk) gir Gert Rietman oss et blikk på verden sin. Hvordan takler han alle språklige utfordringene, hva synes han om norske tradisjoner og vaner? Hvordan er det å være tilbake i Nederland av og til? Kan han tenke seg å flytte tilbake? Er det noe han savner fra hjemlandet? Er han en integrert nederlender som har brunost på skiven, eller er han en tilskuer langs sidelinjen som observerer alt som skjer rundt ham med forundring?

Blogger med forbauselse, forundring og fortvilelse, hvor det blir klart og tydelig at integrering i Norge ikke foregår helt smertefritt for Gert Rietman.

Gert har også utgitt to bøker på nederlandsk som beskriver kulturforskjeller mellom Norge og Nederland.