Tiningsritualer

For noen år siden kjøpte Janet og jeg ei hytte. Som integrerte nederlendere måtte vi jo ta del i hyttegalskapen, selv om vi til å begynne med ikke skjønte bæret av den norske hytteromantikken. Hva skal alle disse nordmennene med ei hytte, når de fleste allerede bor i en enebolig med utsikt og to bad?

Vi brukte utallige helger i og rundt hytta: Janet pusset, skrapet og malte, mens jeg rev, sagde og snekret. På fredager etter jobb kjørte vi heller til hytta enn hjem. Hvis vi ikke hadde hatt hytte, hadde vi sikkert satt i gang med et eller annet oppussings- eller ombyggingsprosjekt hjemme. Vår store boksamling, som dekker en veggflate på minst åtte meter, har vært innom fire ulike rom i løpet av de 18 årene vi har bodd her. Sånn blir det når man bor to stykker i et hus med mange rom. De opprinnelig hvite Billy-skapene fra IKEA er tydelig merket etter mer enn 25 år, to land, fire boliger og tolv rom. En fattig student ville takket nei hvis han ble tilbudt dem.

I dette huset har Janet og jeg hatt soverom i alle vindretninger: først mot sør, så mot øst, deretter mot nord og til slutt mot vest. Merkelig nok er rommet mot sør det kaldeste rommet. I den lille hytta er det ikke mye å flytte på. Skapet inneholder kun en håndfull årbøker fra Den norske turistforeningen, i tillegg til Beatles av Lars Saabye Christensen og Frelseren av Jo Nesbø. Og dobbeltsengen får kun plass på én bestemt måte, på ett bestemt sted og på ett bestemt rom på hytta. Vi kan eventuelt velge å ligge motsatt vei, slik at nesene våre peker mot nord, og ikke mot sør. Men det er upraktisk når vi skal opp av senga.

Det var veldig flott å tilbringe sommer- og høsthelgene på hytta, selv om det alltid var noe å gjøre. Landskapet så annerledes ut hver helg, vi oppdaget nye turmål, planter, farger og dyr, store og små. For første gang i livet hørte jeg hjort som brølte, samtidig som jeg beundret en usannsynlig klar stjernehimmel. Det var en urlyd som gjorde et sterkt inntrykk på meg og som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Noe helt annet enn å se en naturdokumentar på tv.

Starten på vinterhelgene i femhundre meters høyde, så høyt ligger nemlig hytta vår, er alltid hvit, kald og slitsom. På grunn av de enorme snømengdene er det veldig krevende å finne parkeringsplass til bilen, å sette den i revers og å gi skikkelig gass, mens Janet holder for øynene. Deretter er det enda mer krevende å ta seg frem til hytta på truger. En tur som tar et kvarter om sommeren, tar over en halv time når det ligger halvannen meter med nysnø og medfører en altfor høy puls. Når vi endelig har kommet frem til hytta, gjennomvåte av svette, må vi først måke oss frem til inngangsdøra, som er vanskelig å få opp på grunn av alle snøen som ligger på taket. Skikkelig romantisk!

Når vi omsider har kommet oss inn, blir vi fort kalde igjen, for det er skikkelig kaldt inne. Minus fem, like kaldt som ute. Og fordi vi er svette på ryggene våre, er opplevelsestemperaturen flere grader lavere. Ja, for som nederlendere forholder vi oss kun til opplevelsestemperaturen, også i Norge. Skikkelig kos! Neste skritt er å skifte til tørt tøy i sprengkulda. Deretter gjelder det selvsagt å få opp temperaturen i hytta ved å få fart på vedovnen. En enkel sak, skulle man tro. Men nei da. Pipa viser seg å være for kort igjen på grunn av det tykke snølaget på det nye gresstaket, akkurat som for noen helger siden. Den må graves frem igjen først, en jobb som Janet gjerne overlater til meg. Ved hjelp av Janet klatrer jeg på taket og spar meg frem til pipa i løpet av ti minutter. Heldigvis blir jeg god og varm igjen av dette uvante fysiske arbeidet. Enda ti minutter senere er jobben gjort for denne helgen, og det kan endelig fyres i ovnen etter nok et klesskift.

Hjemme har vi panelovnene på ti grader, og da tar det under en halv time før det er godt og varmt i spisestua. I den uisolerte hytta, der starttemperaturen ligger femten grader lavere, er det fortsatt ikke ordentlig varmt etter halvannen time. Ikke før det har gått tre timer er temperaturen akseptabel, og vi våger å trekke oss unna ovnen. Enda noen timer senere kan vi åpne døren inn til soverommet, slik at noe av varmen kan spre seg dit også. Det midlertidige kuldetrekket får vi ta på kjøpet. Ifølge vår hyttenabo, som i likhet med naboen hjemme har peiling på alt, er den gamle Jøtulovnen for stor, slik at det tar for lang tid før den avgir varme. Han anbefaler at vi setter inn en mindre ovn. Janet har vanskelig for å tro på det, men hun har endelig gått med på at vi skal sette inn en ny, mindre ovn neste sommer, når vi kan komme nærmere hytta med bilen. Det må også være en med bedre forbrenning, fordi det går med alt for mye ved.

Når ovnen omsider er i gang, er det på tide med noe varmt, en kopp rykende varm kakao. Varme opp vannet, ha kakaopulver i koppen, helle i det kokende vannet, røre om og holde de kalde hendene rundt den varme koppen. Den kan ikke drikkes ennå, for kakaoen er for varm. Deilig! Dessverre er hyttehverdagen annerledes om vinteren, for om vinteren er det ikke vann i krana. Den kan kun brukes når det ikke er kuldegrader. Det er heller ingen bekk der vi kan hente vann. Det er snøsmelting som gjelder. Vi fyller en gryte med snø, tenner gassen og smelter i vei. Det viser seg raskt at det blir for lite smeltevann, og det trengs flere påfyll av snø for å ha nok vann til to kopper kakao. Snoen viser seg å være mindre jomfruelig hvit og ren enn man hadde håpet på. Det flyter mye rusk og rask i smeltevannet og noe bunnfall er det også. Er det sandkorn, løv, frø? Eller er det døde insekter eller larver? Eller kanskje kaffegruten som jeg slengte ut for noen uker siden?

Pytt, pytt, ikke noe å bry seg om. Lysten på kakao er større enn bekymringen for litt smårusk. Vi har overlevd ti hyttehelger med de samme deilige ritualene tidligere. Vi husker til og med å plassere den kalde og grumsete olivenoljen ved ovnen.

Vi ser allerede frem til neste kalde ankomst ved hytta, den langsomme tiningen og det første, romtempererte glasset med rødvin på fredagskvelden.