Tidlig jul

Altfor tidlig, men i Norge akkurat på passe tidspunkt, skal jeg snakke om julebord. Etter fjorten år forstår jeg fremdeles ikke hva julebord har med julehøytiden å gjøre, men det skal visstnok være en sammenheng. Ikke vet jeg. Allerede i oktober kan man lese i annonser for hoteller og restauranter: bestill i tide, for snart er det ikke mer plass. Annonsene henvender seg til avdelingsledere, sjefer og ledere for personalforeninger, som skal organisere denne årlige kulinariske katastrofen for alle ansatte eller kolleger, med eller uten følge.

Julebord er rett og slett et godt påskudd til å tylle i seg øl, vin, akevitt og konjakk sammen med alle dine kolleger. Når det begynner å nærme seg tidspunktet for servering av konjakk til kaffen, er det langt forbi det stadiet man kan merke forskjell på god og dårlig konjakk. Selv brandy forkledd som konjakk hadde gått unna uten å bli gjenkjent, for å havne sammen med slimete lutefisk med bacon eller feite medisterpølser med ertestuing.

Ølet serveres uten skum, for skum er avfall. Hvis man bestiller en halvliter, skal det være en halv liter øl og ikke 46 centiliter øl og 4 centiliter skum. Vinen tappes fra tre-liters kartonger.

For mange år siden skrev jeg følgende til Peter, min beste venn, om mitt første møte med julebord.

“Julebordet var svært avslappet og hyggelig. Vi ble hentet halv åtte av Reidar, sjefen min, som jeg fremdeles ikke vet etternavnet på. Han bor like i nærheten av oss. Han hadde tursko liggende bak i bilen, for han ville gå hjem etter julebordet. Vi ble ønsket velkommen med et glass alkoholholdig brus, noe med en slags kirsebærsmak. Jeg er ikke så bevandret i søte drikker. Det fløt iallfall to bringebær i glasset.

Janet og jeg tok først en presentasjonsrunde. Jeg hadde problemer med å gjenkjenne alle de nye kollegene, for de så plutselig så stelte og velkledde ut. Jeg var tross alt ikke vant til å se dem slik. Det tok ikke lang tid før vi kom i snakk med en rekke mennesker. Som om vi overhodet ikke hadde problemer med å snakke norsk.

Ved åttetiden gikk vi til bords, etter at vi hadde utbrakt en felles skål. Det var bordplassering slik at vi bare trengte å finne kortet med navnene våre. Janet fant fort sin plass. Hun satte seg med det samme, mens jeg måtte gå rundt bordet for å komme til plassen min overfor henne. Alle hadde raskt funnet riktig plass og sto og ventet bak stolen sin. Det var bare én person som hadde satt seg uten å vente på de andre: Janet.

Hun ble så flau som det går an å bli, rødmen gikk helt til ørene og hun reiste seg fort. Først da hun sto bak stolen sin kunne alle, tradisjonen tro, sette seg.

Reidar holdt en kort velkomsttale og fortalte at det ville bli valgt en person ved loddtrekning, som skulle sørge for snakkingen resten av kvelden (taler, takke for maten osv.). Fra en stor eske ble det trukket et nummer og den som hadde det nummeret under tallerkenen sin, var den uheldige for den kvelden. Det var nummer 34. Jeg så under duken under min tallerken, og jo da, det var nummer 34. Søren, hva nå? Ved siden av meg kom det et utbrudd: “Herregud, nei, må jeg gjøre det?” Det viste seg at alle hadde samme nummer. Det var litt av et sjokk! Alle som følte behov for å holde tale, kunne gjøre det helt frivillig. Det var budskapet.

Etter en sang i altfor sakte takt og enda en skål, kunne vi begynne med maten. Tradisjonell norsk julemat. Real bondekost, som Janet sa etter sitt julebord. Surkål, rødkål, kålrabistappe, pølse, svinekjøtt, lammekjøtt og poteter. Jeg syntes ikke at det luktet godt, det så heller ikke festlig ut og smakte pyton.”

Så langt tilbakeblikket. Det kunne også ha vært et fremoverblikk.

Man venter ikke på hverandre før maten. Etter at du har tatt maten fra stålbeholdere som ville passe best i et suppekjøkken, kan du begynne å spise med det samme. I og for seg greit, da blir ikke maten kald. Men det gir meg ikke den helt store julestemningen. Etter middagen er det selvsagt servering av kaker og is og kaffe og konjakk. Hvis det er et stort selskap og du er en av de siste i køen, er det mulig at den som sitter ved siden av deg har begynt med desserten mens du fremdeles skal få i deg pølse med potetmos.

Det kan ikke herske tvil om at jeg misliker det tradisjonelle julebordet som sjefen min annonserer med stor ståhei hvert år. Jeg vet nøyaktig hva jeg kan vente meg. Den eneste overraskelsen er lokalene: det er et nytt sted hvert år. Men maten, som for meg er årets dybdepunkt, alkoholen og misbruket av den, er like uforanderlig som fødselsdagen til Jesusbarnet.