Sommerturiststress

Sommeren er igjen på sitt høydepunkt. I to måneder er ikke lenger nordmenn i flertall. Tyske og nederlandske turister bestemmer hvor fort det går an å kjøre på de smale norske veiene, sammen med de altfor store turistbussene fra ulike søreuropeiske land. De brede og høye bussene, campingvognene og leiebobilene hindrer sikten på veien og resten av trafikken. Nederlenderne har som oftest campingvogner, tyskerne bobiler. Og spanjolene kjører buss. Forbikjøring kan man bare glemme, for der det er mulig kjører turistene midt i veien. Fartsgrensen overholdes nøye, men helst holder man en hastighet som ligger ti kilometer under. For mange har hørt at det er svært høye fartsbøter. Kjøreturen til jobben eller til en kunde tar ofte mye mer tid en jeg planlegger. Sommerstress. Nordmenn og integrerte utlendinger slipper deg i det minste forbi når de skjønner at du gjerne vil det.

Om sommeren må du ikke bare passe på turisttrafikken foran deg, den møtende trafikken er heller ikke til å stole på. Koordinasjonen mellom synet og hendene gjør at man uunngåelig svinger til venstre hvis man får en fantastisk utsikt over den brede fjorden på venstre side og vender ansiktet den veien. Følelsen av avstand blir helt borte. Cruiseskipene med flere hundre eldre amerikanske turister om bord ser ut som lekebåter. Praktfullt. Akkurat tidsnok rettes blikket på veien igjen og en kraftig rattbevegelse sørger for at bobilen kommer på riktig kurs. Der fikk turisten seg en støkk, og pulsen ble en kort stund altfor høy for Hvermansen som halvveis befant seg i feriestemning. Hvis hustruen hans sitter ved siden av ham, vil hun utvilsomt skvette til og reagere med å sette hendene mot dashbordet og trykke høyre fot mot en bremsepedal som ikke finnes.

I grålysningen og skumringen må man være ekstra påpasselig på de vanligvis rolige norske veiene. Før du vet ordet av det står det en bil med utenlandske skilter bak neste skarpe sving for å forevige en elg på digitalkameraets minnekort. Livsfarlig. Kjøp heller et flott prospektkort av dyret. Det må innrømmes at jeg også har gjort meg skyldig i en uansvarlig fotostopp langt nord i Norge. Det var før vi emigrerte. En lastebil som kom i høy hastighet klarte så vidt å svinge unna, og sto på hornet. Siden den gang passer jeg bedre på og lar de ville dyrene være i fred, også hvis min kone vil at jeg skal stoppe litt. Jeg setter ikke livet på spill for et uskarpt bilde av en elg i det fjerne på et tidspunkt av dagen med altfor dårlig lys.

Jeg bor i et strøk med mange tunneler og fjorder. Og derfor med mange ferger. Noen av disse fergene har en begrenset kapasitet. Eller de går bare noen ganger om dagen. Etter flere år kan jeg rutetabellen nesten utenat og i likhet med ekte nordmenn vet jeg nøyaktig når jeg må reise fra et sted for å kunne kjøre rett om bord på den ventende ferja. Men i turistsesongen har du ingen nytte av denne kunnskapen, som sammen med fergerabattkortet gir deg en følelse av at du er rimelig godt integrert. Rader med flere titalls bobiler, campingvogner og turistbusser står foran meg i køen og alle skal krysse den samme fjorden som jeg. Men jeg har egentlig dårlig tid, jeg vil hjem til kona som venter med kaffen, eller oppsøke en kunde. Turistene nyter ventingen, finner fram en fiskestang eller får bilvinduene vasket for noen få kroner. Eller de kjøper en kurv med jordbær av den unge selgeren på fergekaia. Ikke stress, det er tross alt ferie. Mine hasardiøse forsøk på å kjøre forbi farlig langsomme turister i mørke tunneler, for å rekke ferja klokka fire, har vært til ingen nytte. Jeg burde ha visst det. Det var akkurat det samme i fjor.

Nordmennenes fellesferie her nettopp begynt. Skolene starter igjen i midten av august. Så skal postkassen min fylles på nytt med dusinvis av uønskede brosjyrer med spesielle "sjekk prisen" skoletilbud. En måned senere kjører de siste utenlandske sommerturistene om bord i fergene som går til Danmark og Tyskland. Først da blir Norge vårt igjen, roen vender tilbake og vi kan imøtese de første annonsene om årets mange julebord. Som hvert år.