Ro beina

Sykkeldekkene er pumpet opp, og handleposen fra Bunnpris er fylt med godsaker, det vil si seks halvlitere øl, en engangsgrill og en pakke vakuumpakkede pølser. Den skal straks på styret. Vi er helt klare, min kone og jeg, for den årlige Sankthans-feiringen i bygda, som som vanlig finner sted ved fjorden den 23. juni. Klokken seks i kveld blir haugen med paller og annet altfor fuktig treavfall tent. Liter med bensin trengs for å få bålet til å brenne. Og vi kan grille våre egne pølser, drikke vårt egenkjøpte øl og feire med sambygdingene. Ikke hoppe og sprette, ikke prate forferdelig mye, men sivilisert konsumere litt og snakke. Man kan tross alt ikke slå seg løs når det er barn til stede.

Å sykle er gøy. I alle fall synes jeg det. Janet, min kone, har en annen oppfatning, forfulgt av evig setesmerte. I Nederland syklet jeg mye. En tur på 100 kilometer en søndag ettermiddag om sommeren var ingenting. Men Holterberg, Utrechtse Heuvelrug eller Veluwe var hver gang store utfordringer. Jeg var rett og slett ikke vant til stigningsprosenter på tre eller mer. Nå er det annerledes. Jeg har fortsatt sykkelen min fra Nederland, men jeg har byttet ut alle tannhjulene hos en lokal sykkelreparatør i nabobygda. Det gjør stor forskjell om man sykler i flate Nederland eller fjellrike Sunnmøre.

Så snart vi tråkker på sykkelen ved huset vårt, har vi to valgmuligheter: nedover eller oppover. Det første alternativet varer bare femti meter før vi kommer til fjorden og må opp igjen uansett. Det andre varer i over tjue minutter, en stor oppgave med kalde benmuskler. Prøv å starte en bratt stigning på sykkel fra stillestående. Det er ulempen med å bo på en skråning.

Men i kveld skal vi på to minutter sykle nedover til Sankthansbålet ved vannet. For kort tid til å få setesmerte. Senere på kvelden, når vedhaugen er redusert til en glødende haug, vil vi med tørre munner og øl i bena måtte dytte syklene oppover igjen. Et kvarter? Det kommer vi oss gjennom. Vi trenger ikke være redde for å miste nøklene til sykkellåsene, for de har vi ikke lenger og trenger ikke. Man lar andres eiendom være i fred i vår landsby. Så enkelt er det. Og så selvfølgelig. Og likevel henger følelsen igjen hos oss nederlendere at syklene kan bli tatt av andre. En parkert sykkel skal da være låst ifølge nederlandsk logikk? Anledning gjør tyv? Det er vel et typisk nederlandsk ordtak. Etter noen øl forsvinner denne logikken av seg selv, og vi bekymrer oss ikke mer.

Som importinnbygger har jeg alltid en morsom og passende historie etter noen halvlitere Ringness på en festlig kveld som denne. Ofte er det en anekdote der den dårlige språkforståelsen som plaget meg de første årene er hovedtemaet. Og slik tenker jeg tilbake på et besøk på det lokale treningssenteret, da jeg bare hadde bodd i Norge noen måneder. En historie jeg kan fortelle i kveld, om anledningen byr seg. For å kompensere for mangelen på lange sykkelturer i Nederland hadde jeg bestemt meg for å spinne to ganger i uken på spesialdesignede sykler.

En av de nye øvelsene besto i å sykle så hardt og så raskt som mulig med minst mulig motstand på hjulet, slik at på et tidspunkt driver ikke syklisten sykkelen, men sykkelen syklisten. Dette skulle veksles med sakte sykling på kommando fra treneren. Det siste forsto jeg først da jeg ble bedt om å roe meg ned av den ropende instruktøren, mens jeg med rød og svett panne over styret ga sykkelen og meg selv en skikkelig omgang: "SLOWDOWN!!! SLOWDOWN!!!

SLOOOOWDOOOOOWN!!!" Først ropte hun bare med høy stemme RO BEINA, og alle bortsett fra meg tok det roligere. Hvordan skulle jeg vite hva det betydde? Først da jeg hørte slowdown flere ganger og så opp, så jeg at jeg var den eneste som fortsatte som en gal. Resten syklet rolig rundt, smilende vennlig mot meg. Utmattet lo jeg tilbake mot syklistene på spinningsyklene som sto i en halvsirkel, som en «bonde med tannverk», for å bruke et nederlandsk ordtak.

Klokken er nesten seks, og regnet bøtter ned. Elven ved siden av huset vårt er nær ved å gå over sine bredder. Ikke engang med ti fat olje vil vedhaugen ved fjorden ta fyr. Selv med regntøy på er det en straff å være ute. Det norske ordtaket at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, gjelder ikke lenger. Det er absolutt ikke sykkelvær, heller ikke to minutter nedover. Sankthans er avlyst. Ølene forblir uåpnet, og jeg lager en solid lapskaus med grillpølser til oss. Vedovnen må tennes for å få litt varme på en av de første sommerdagene i år. Spinninghistorien kan jeg spare til en annen fest.