Nytteløs

Dagene er korte og kalde, hver morgen fyller jeg solsikkefrø i fuglemateren som jeg selv har laget av små bjørkekubber. Er det nødvendig, henger jeg opp en ny meisbolle samtidig. De første årene kjøpte jeg kilosposer med solsikkefrø på det lokale supermarkedet. Men da jeg fikk vite at et byggevarehus i et tettsted i nærheten solgte sekker på 25 kilo, gikk jeg over til slike, av økonomiske hensyn. Meisebollene kjøper jeg nå i bøtter på fem kilo. Vi, og dermed også fuglene i hagen vår, er blitt virkelige storforbrukere av solsikkefrø og fett. For å komme oss gjennom vinteren trenger vi omtrent 100 kilo frø. Det er ikke småtteri. Hvor mange solsikker må man ikke dyrke for en slik mengde?

Foruten kjøtt- og blåmeisene, frekventeres Rietman-fuglehuset også av grønnfinker, spettmeiser og rødstruper. I helgene, når jeg kan observere travelheten ved det åpne huset i godt dagslys, forbauser jeg meg over hakkeloven blant de ulike fugleartene. Det virker som om grønnfinkene er frekkest og tolererer verken artsfrender eller andre arter i huset så lenge de er opptatt med å innta frømåltidet. Når en sjelden skjære kommer innom jager jeg den bort, for denne maten er ikke beregnet på skjærer. Nabokatten som ligger på lur, er heller ikke velkommen i vår hage om vinteren og blir ubønnhørlig jaget bort.

Hvorfor forteller jeg alt dette, denne mengden med non-informasjon som andre har liten eller ingen nytte av? Det kommer av fenomenet «kjedsommelighet». Det er et ord som jeg fjernet fra mitt ordforråd i Nederland, fordi jeg simpelthen ikke hadde tid til å beskjeftige meg med kjedsommelighet. Jeg var alltid underveis, i full fart fra den ene til den andre avtalen. Og i helgene var almanakken full av sportsavtaler, bursdager, teaterbesøk, møter og mye mer. Det ble så ille at min kone og jeg til slutt avtalte å begynne med «krysshelger». Det var lørdager og søndager som ble merket med et stort rødt kryss i vår felles avtalebok på kjøkkenbordet. På disse dagene var det forbudt for oss begge å gjøre avtaler med andre. Dette var de sjeldne, men svært så viktige kvalitetshelgene for oss. Nå har jeg fått en stor motvilje mot selve ordet. Krysshelger. Kvalitetshelger. At det måtte gå så langt.

Men her i Norge, langt borte fra familien og gamle venner som jeg kan plage med et besøk, er det altså øyeblikk hvor jeg forsiktig spør meg selv om jeg kanskje opplever kjedsommelighet. Jeg tør nesten ikke si ordet. Uten å få dårlig samvittighet over å bruke tiden på en nytteløs måte, kan jeg på en regntung søndag se på kranglende fugler fra nært hold gjennom kikkerten eller følge et ekorn som hopper fra tre til tre i en hel time. I slike stunder tenker jeg ikke på noe annet enn fuglene eller ekornet.

Resten av en slik kjedelig dag kan jeg bruke til å bla i aviser og interiørblader, formålsløs surfing på nettet og tilberede middagen mest mulig ineffektivt slik at jeg kan holde på lenge. Mens maten er spist opp på et kvarter etter at den er servert. Om kvelden erstattes formålsløs surfing med like unyttig zapping mellom de få tv-kanalene vi får inn. Vi har ikke abonnement på Netflix eller andre strømmetjenester. Før vi vet ordet av det er det bare en time igjen av søndagen slik at vi må tenke på å gjøre oss sengeklare. Enda en dag som har gått til spille, en dag jeg ikke har utrettet noen ting. En tom søndag slik jeg husker dem fra ungdomstiden.

Disse nytteløse søndagene er gull verd. Det er dager uten forpliktelser. Jeg er takknemlig for slike dager. Været er for dårlig til å gå tur eller stå på ski. Jorda i hagen er hardfrosset, slik at det verken kan høstes eller plantes. Byen er for langt borte, og der er det heller ikke noe å ta seg til. På slike dager er avstanden til venner som bor i nærheten også for stor til å kunne besøke dem Og jeg har heller ikke lyst til å snekre noe.

Latsabb.

Ypperlig.

Slik skal det være.

Jeg går for å titte på småfuglene igjen.

Er det en ringtrost jeg ser der?

Sannelig.