Knall og fall

De første årene etter at jeg hadde flyttet skrev jeg nesten ukentlig et brev til min gode venn Peter. Her er ett av brevene som jeg skrev det samme året vi flyttet til Norge.

Hei Peter,

Sist søndag prøvde vi for første gang de nyinnkjøpte langrennsskiene våre, og selv om det er meningen at man skal står på dem, så lå vi stort sett på bakken i de mest utrolige positurer. Det er en flott opplevelse å skli gjennom det hvite landskapet, men utforbakkene og svingene er fremdeles en stor utfordring for meg og Janet. Oppoverbakker med beina nærmest i sideveis spagat går fint. Men hva gjør man når man skimter noen svære furutrær rett bak neste sving når man suser ned bakken? Dem vil jeg nødig brase inn i. Da gjelder det å gjennomføre et kontrollert fall rett før svingen og å skli videre nedover med skiene i nakken og rett mot Janet som hadde gått i forveien og som står klart med fotokameraet, hylende av latter. Heldigvis var det lite folk der, og det var ikke kaldt og snøen var myk. Og jeg er fortsatt ganske smidig for en på min alder.

Den alltid hjelpsomme sjefen på jobben hadde forklart meg i lunsjpausen i forrige uke hvordan jeg skulle flytte kroppsvekten fra høyre mot venstre - eller var det fra venstre mot høyre - i en sving, og løfte venstre - eller høyre - ski ut av sporet i en sving, men da hadde jeg allerede falt av, blant annet fordi norsken min er langt fra perfekt og på grunn av den uforståelige dialekten hans. Og da jeg i en hastighet på mer enn 60 kilometer i timen raste nedover bakken, hadde jeg i hvert fall glemt alt han hadde sagt. Øvelse gjør mester. Jeg minnet meg selv som liten guttunge på den frosne kanalen på gammeldagse lengdeløpsskøyter bak en stol. Og likevel klarte jeg å falle.

Noen uker i forveien hadde vi lånt ski og støvler fra en kollega av Janet, sammen med en stor kasse med små bokser og tuber med voks, klister og løsemiddel som luktet sitron. Ifølge termometeret på utsiden av huset vårt var det to plussgrader. Det var viktig kunnskap, fordi temperaturen er avgjørende for hvilken type voks man skal bruke, hadde vi blitt fortalt. Det var nærmest som en vitenskap å regne. Det tok meg nesten en time å rense to par ski og å påføre riktig type voks etterpå. Ikke akkurat det man har mest lyst å bruke tid på en vinterlig søndag ettermiddag.

Full av forventning kjørte vi til et ski-område i nærheten og satte på oss skiene. På flatmark, vel å merke, slik at vi ikke havnet på ryggen med en gang. Utrolig nok klarte vi å forflytte oss uten å falle. Etter to minutter mistet vi imidlertid all glid. Vi måtte slite for å komme oss fremover. Var det dette som var langrenn? Det viste seg at det hadde samlet seg store klumper med snø under skiene. En hjelpsom forbipasserende fortalte at vi sannsynligvis hadde brukt feil type voks, fordi temperaturen i høyden alltid er litt lavere enn nede i bygda. Hvordan skulle vi vite det? Dessuten hadde jeg smurt skiene fra tuppen og helt til bakenden, mens man egentlig bare skal smøre dem i midten. Det var den første skituren vår, som ikke varte lenger enn 10 minutter, pluss en times forberedelser. Det var nok for den dagen.

Det nærmeste ski-området ligger på mindre enn 10 minutters kjøring fra hjemmet vårt. Hvilken luksus. Det er en slags vidde med noen bakker. Det finnes tre skiheiser der for slalåmfolket og snøbrettkjørerne og preparerte løyper for langrennsfolket, som oss. Vi har ikke tatt sjansen på slalåm ennå, for ikke å snakke om snøbrettkjøring. Det finnes så å si ingen turister her, og stemningen er avslappet. Ingen som vil vise seg frem med dyrt utstyr, men kun bygdas egne i tykke vinterdresser. Man kan også leie slalåmutstyr til en relativt rimelig pris. Men foreløpig holder vi oss altså til langrenn. Kanskje neste vinter?

Det var fort gjort å kjøpe våre første langrennsski: vi kjøpte en pakke i nærmeste sportsbutikk, bestående av ski med stålkanter, støvler, bindinger og staver. I tillegg måtte vi kjøpe litt smøreutstyr til å smøre skiene med. Alt i alt brukte vi litt mer enn 4 000 kroner på to par ski med tilbehør. Jeg synes ikke det var så ille. Når det gjaldt smøringen, fikk vi råd av en vintervant kunde i butikken. Den unge kvinnelige selgeren kunne ikke hjelpe oss. Det hele er en åpenbaring for meg. For to uker siden visste jeg nesten ingenting om ski, annet enn at vi til vært bruk burde skaffe oss ski med stålkanter, og nå kan jeg allerede forskjellen mellom gul, blå og rød voks. Fargen har ingenting å gjøre med selve voksen, men refererer til fargen på boksen. Temperaturen avgjør hvilken boks du skal bruke. Og til våt eller gammel snø må du bruke noe annet igjen. Det har jeg ikke funnet ut av ennå. Nå vet jeg hvordan, og ikke minst hvor, skiene skal smøres. Det er ganske interessant å lære mer om det. Og det trengs også, når vi tenker tilbake på vår første, frustrerende langrennserfaring.

Selv om vi stadig vekk faller og fortsatt ikke klarer skarpe svinger i løypa, har vi hatt mye glede av skiene våre etter denne første, skuffende turen. Det er rett og slett vidunderlig å skli gjennom et hvitt landskap en vakker vinterdag, og kun av og til møte et annet menneske. Det er nok motivasjon for oss til å fortsette, med knall og fall.