Ich bin ein Norweger

«Sind Sie Holländer»
«Nein, Ich bin Norweger.»

For noen år siden, da jeg såvidt hadde bodd sju år i Norge, som er grensen for å søke om norsk statsborgerskap, bestemte jeg meg for å sende inn søknaden. Jeg var klar over at jeg dermed samtidig ville søke om å si fra meg mitt nederlandske statsborgerskap, selv om det ikke står uttrykkelig i søknadsdokumentene. Det er ikke mulig å ha både nederlandsk og norsk nasjonalitet. Det blir enten det ene passet eller det andre.

En mandag morgen i januar da jeg hadde fri møtte jeg opp på lensmannskontoret. Det ble et kort besøk. Jeg fikk med meg et skjema på tre sider som jeg skulle fylle ut hjemme. Skjemaet kunne jeg også ha lastet ned fra nettet. Det forbauset meg egentlig hvor lite man ville vite om meg. I tillegg til personalia, sivilstand og eventuelle barn måtte jeg opplyse om hvor lenge jeg hadde bodd i Norge og om jeg kanskje hadde gjort noe galt i landet jeg kom fra. Og om det hadde ført til fengselsstraff. I tillegg måtte jeg angi når og hvor lenge jeg hadde oppholdt meg i utlandet de siste sju årene. Og i hvilke utland det var. Altså Nederland. Og to ganger i Tyskland. Årsakene, som var familiebesøk og arbeid, trengte jeg ikke å oppgi. Det norske byråkratiet var slett ikke så ille. Å skrive en jobbsøknad er vanskeligere.

Det var fort gjort å fylle ut de tre sidene. Vi har ikke barn og min kone har ikke noe behov for å bli norsk. Søknaden gjaldt derfor bare for meg selv. Jeg ventet imidlertid i noen uker med å sende inn søknaden. Hvorfor skulle jeg bli nordmann? Hva får jeg ut av det bortsett fra norsk pass og mer stemmerett? Svarene jeg kom fram til i løpet av denne ekstra tenkepausen var tydelige: jeg ville ikke lenger trenge å bekymre meg om oppholdstillatelse eller registreringsbevis. Aldri mer. Med mindre jeg skulle flytte tilbake til Nederland. Da ville jeg måtte gå gjennom den samme prosedyren. Samtidig kan jeg fortsatt føle meg nederlandsk, fortsatt oppføre meg som en nederlender. Jeg kan forbli lojal mot mitt fedreland og samtidig utbringe en like lojal stemme på en norsk politisk parti ved stortingsvalget. Hvis jeg hadde hatt ambisjoner om det, kunne jeg blitt kandidat for et parti i dette landet. Og hvis jeg skulle bli valgt inn i det norske Stortinget som en engasjert folkevalgt, ville jeg innerst i hjertet samtidig kunne være en engasjert og lojal nederlender. Med norsk pass. Dobbel nasjonalitet er ikke lov i mitt tilfelle, men dobbel lojalitet er lov.

Etter disse avveiningene eller svarene våget jeg å ta skrittet og dro til lensmannskontoret med utfylte skjemaer, kopi av pass, vigselsattest, fødselsattest, vandelsattest og de nødvendige kronene for behandling av søknaden. Noen uker senere fikk jeg skriftlig beskjed om at behandling av søknaden ville ta over ni måneder.

Da jeg etter bare sju måneder fant et brev i postkassen, med beskjed om at jeg var innvilget norsk statsborgerskap og at de nederlandske myndighetene ville bli opplyst om dette, følte jeg at pulsen økte. Jeg ble bedt om å møte på lensmannskontoret igjen for å levere mitt nederlandske pass og søke om norsk pass. Det er vanskelig å beskrive følelsen som overmannet meg, for jeg ble virkelig overmannet. Det var ikke glede jeg følte da jeg fikk beskjeden jeg visste ville komme. Merkelig nok følte jeg meg litt som en forræder overfor Nederland. Eller hadde jeg forrådt meg selv, min lojalitet overfor mitt opphav? Nok en gang, men nå var det for sent, spurte jeg meg selv om hvorfor jeg så gjerne ville bli norsk. Jeg var ikke lenger sikker på hvorfor, men det overrasket meg virkelig at brevet gjorde meg så forvirret.

Det var ingen vei tilbake, og jeg aksepterte det faktum at jeg var blitt norsk. Et par dager senere dro jeg til lensmannskontoret nede i tettstedet der jeg bor. Jeg hadde med meg brevet, mitt nederlandske pass som ikke på langt nær var utløpt, passbilder og lommebok. Søknaden om norsk pass var ordnet i en fei, og det var også innleveringen av mitt nederlandske pass. Lensmannen fikk min gamle, utløpte oppholdstillatelse på kjøpet. Den merkelige følelsen gav seg ikke med det første. I ettertid tror jeg at jeg akkurat da hadde følelsen av å ha fornektet mitt eget opphav. At jeg benektet å være en bondegutt fra den nederlandske leirjorden. Og at jeg hadde flere røtter i denne leirjorden enn jeg ville vedgå. Nå som jeg igjen har oversikten over alle følelsene, vet jeg at jeg ikke trenger å fornekte mitt opphav og lojalitet selv om jeg har norsk pass, men at jeg rett og slett er nederlender, riktignok med norsk pass. Og det gir en god følelse.

Fire dager etter innlevering av søknaden kom mitt norske pass med posten. Ikke som rekommandert brev, men i en vanlig konvolutt fra politiet, levert av postbudet. Var det noen som nevnte byråkratiet i Norge?

To uker senere var jeg en tur i Tyskland i forbindelse med jobben, for første gang med norsk pass på innerlomma. I en klesbutikk mente ekspeditrisen å høre på tonefallet at jeg var nederlandsk: «Sind Sie Holländer?» Jeg svarte: «Nein, Ich bin Norweger.» Aldri i mitt liv hadde jeg på ett og samme tidspunkt snakket så usant, samtidig som jeg snakket sant.

Gert Rietman's blogg



Gert Rietman (1962) har bodd i Norge siden 1997, sammen med sin kone Janet. De bor i et gammelt trehus i Ørskog, ikke så langt fra Ålesund i Møre og Romsdal.

I bloggene sine (iblant seriøs, ofte med et blunk) gir Gert Rietman oss et blikk på verden sin. Hvordan takler han alle språklige utfordringene, hva synes han om norske tradisjoner og vaner? Hvordan er det å være tilbake i Nederland av og til? Kan han tenke seg å flytte tilbake? Er det noe han savner fra hjemlandet? Er han en integrert nederlender som har brunost på skiven, eller er han en tilskuer langs sidelinjen som observerer alt som skjer rundt ham med forundring?

Blogger med forbauselse, forundring og fortvilelse, hvor det blir klart og tydelig at integrering i Norge ikke foregår helt smertefritt for Gert Rietman.

Gert har også utgitt to bøker på nederlandsk som beskriver kulturforskjeller mellom Norge og Nederland.