Et halvt rundstykke

Det er stille i veikroa. Iallfall etter antall gjester å dømme. Men det er allikevel ikke helt stille. Til tross for det tempererte klimaet vi har i store deler av Norge, står det store kjøleskap med glassdører og logoen til en brusfabrikant og durer både sommer og vinter, og det i et rom hvor jeg heller ville hatt musikk i bakgrunnen, eller helst ikke ville hørt lyder i det hele tatt. Innredningen i veikroa er tradisjonell norsk, bortsett fra de stygge glassdiskene og de støyende, lysende kjøleskapene. Kjølingen skyldes nok et påbud fra de norske myndighetene. Den manglende betjeningen ved bordene er også svært norsk. Som i spisesalen i militæret eller i kantinen på videregående stiller du deg bakerst i køen, og når det er din tur ved begynnelsen av kjøledisken får du lov til å ta et ripete plastbrett. Bestikk, servietter og ulike sauser i plastflasker kommer først etter betaling i kassen.

Nå er det så stille at jeg slipper å stå bakerst i en kø. Jeg har lyst på noe sunt, men er klar over at den tanken må jeg bare slå fra meg. All maten har ligget i disken i flere timer etter tilberedningen, og det kan man ikke unngå å se. Det ser ut til å være greit for Mattilsynet, det offentlige organet som kontrollerer spisesteder.

Utvalget i denne veikroa en mye mindre enn i en vanlig veirestaurant i Nederland, der man kan få såkalte sunne rundstykker som egentlig burde hatt et annet navn. En bagett med mye smør, skinke, osteskiver, tomatskiver, agurk, gulrotremser, hardkokt egg, maiskorn, et salatblad og en ubestemmelig saus kan absolutt ikke betegnes som sunt. Når vi er en tur i Nederland slår vi oss heller løs med noe virkelig usunt: Loff med to kroketter. Verre kan det ikke bli. Med fransk sennep i en porsjonspose. Som alltid inneholder for lite.

Hvis jeg vil spise lunsj i denne veikroa kan jeg velge mellom loffsmørbrød med mye reker, mye majones, en kvast vissen dill og en sitronskive, loff med røkt oppdrettslaks og en skive hardkokt egg, et halvt rundstykke med en totalt smakløs osteskive, skinke pyntet med en strimmel rød paprika, eller loff med en kald hamburger som er dandert med en klatt grønn ertestuing og myk, glinsende brunstekt løk. Tar jeg hamburgeren vil betjeningen i kassen spørre om jeg vil ha den oppvarmet. Resultatet blir sannsynligvis en gjennombløt brødskive med en delvis varm hamburger. Mikrobølgemat på sitt verste. Jeg ser også brød med speilegg. Kaldt selvfølgelig. Selvsagt kan jeg også velge pølse med brød, som kan pyntes med en rekke forskjellige sauser etter at jeg har betalt i kassen. Men de forskjellige pølsetypene i ulike lengder ser ut til å ha tilbrakt ganske mye tid på grillen som skal holde dem varme.

Jeg tar det halve rundstykket med en osteskive. Det burde være et forholdsvis trygt valg. Jeg må bare bestemme meg for oversiden eller undersiden av rundstykket. Ifølge skiltet har det halve rundstykket gaudaost som pålegg, men det må tas med en klype salt. Norsk goudaost er ikke fra byen Gouda. Den smaker iallfall ikke slik. Og tro ikke at du får en loffskive med brun ost hvis du bestiller en "skive med brunost": Brunost er nemlig ikke ost i det hele tatt. Den lages av restene som blir til overs når man lager ordentlig ost.

Den gang jeg nettopp hadde flyttet til Norge og iblant bestilte veikromat som måtte varmes opp, fryktet jeg alltid den nummererte lappen jeg fikk med i kassen. Når retten var ferdig ville det nummeret bli ropt opp. Bare på norsk selvfølgelig. Ville jeg forstå det? Eller ville jeg etter en stund få servert en avkjølt rett? Spent og med spissede ører ble jeg sittende med lappen foran meg, med et desperat håp om at jeg ville forstå hva hun som ropte opp nummeret kom til å si. Kom hun til å si tjuesju eller syvogtyve? Eller ville hun snakke en dialekt som jeg ikke forsto. Kanskje det er grunnen til at jeg fremdeles ikke bestiller retter som må tilberedes i en veikro. Jeg klarer ikke å sitte avslappet og vente. Med mindre jeg får med meg et apparat som begynner å pipe og blinke når bestillingen er klar.

Fra et avisstativ ved kassen forteller avisen VG meg ved hjelp av et stort fargefoto og en enorm overskrift at en ung popstjerne har krasjet den nye båten sin. Det presenteres som en dramatisk hendelse som berører hele verden. Som om det ikke foregår noe utenfor Norge. Mens det høljeregner ute forteller lokalavisa at det kommer til å bli en herlig høst. I en annen forsideartikkel forteller en journalist om en person som ble kvitt en vorte ved at hunden slikket på den hver dag. Jeg holder meg til et osterundstykke og en kaffekopp med gratis påfyll. Påfyll er noe særegent for Norge. En gang så jeg en turist som kjøpte seg en kopp kaffe som han drakk opp, fikk gratis påfyll og lot kona drikke den andre koppen. De hadde nok bobilen full av potetsekker og røkte pølser.

Jeg nyter osterundstykket så godt jeg kan og tømmer kaffekoppen. Det kan merkes på kaffen at det tydeligvis har vært en stille morgen. Denne gangen står jeg over gratis påfyll. I min virtuelle liste over veikroer som jeg stopper ved når jeg reiser i Norge setter jeg en strek over denne. På tilbaketuren kjører jeg rett forbi.