Blandede følelser

Faren og moren min besøkte oss sammen i Norge én gang. Et besøk som jeg minnes med blandede følelser, selv etter nesten 20 år. Etter min fars død var moren min hos oss en gang til noen år senere, sammen med søsteren min og hennes familie.

En vakker junidag plukket Janet og jeg foreldrene mine opp fra lufthavnen Vigra ved Ålesund. De hadde hatt en problemfri reise. Første del av reisen, fra Amsterdam til Oslo, hadde de hatt selskap av en flyvertinne som er en god bekjent av oss. Siden de ikke snakket noe fremmedspråk, gav det dem en trygghetsfølelse som uerfarne flyreisende. Hun hadde fulgt foreldrene mine til gaten der flyet til Ålesund gikk, og fløy deretter selv tilbake til Schiphol. For faren min var det første gang han fløy. Han syntes ikke det var spennende eller rart i det hele tatt. Moren min hadde besøkt broren sin i New-Zealand en gang på 1980-tallet, sammen med en bror som snakket litt engelsk.

Som ventet var faren min dårlig til bens. Det er ikke særlig praktisk i fjellandet Norge. Jeg må imidlertid si at han hadde færre problemer med å gå enn to måneder tidligere, da vi var en snartur innom Nederland. Da var det like før han trengte rullestol. Men til å være i begynnelsen av syttiårene var han veldig dårlig til bens, og han så ut til å ha problemer med balansen. Som om hans tynne ben ikke klarte å bære hans store mage. Gammel stabukk som han var, ønsket han imidlertid ikke å oppsøke legen. Vi fikk tatt noen korte spaserturer i sentrum, der vi gikk i sneglefart og måtte ta hyppige pauser. Ifølge Janet hadde han antakeligvis mannekengbein. Det hadde jeg aldri hørt om. For meg og Janet var disse spaserturene nesten mer slitsomme enn en tur opp til Lauparen.

Det som imidlertid var det viktigste var at han på sin måte nøt denne ferien i fulle drag. Og kresen i matveien som han var, syntes han heller ikke maten var så aller verst. Norsk bondekost falt i smak hos ham. Innimellom måtte vi tåle at han gjentok historien om slaktere som ødela kotelettene ved å ha på hvitløk, men det var jeg vant til fra ham. Ingen av oss har behov for å spise på en restaurant i Ålesund. For min fars del ville det uansett ha blitt en skuffelse. Han var fortsatt glad i en dram. Pytt pytt, to små glass med ung genever kunne da vel ikke skade? Og vi slo følge med vin, øl og whisky medbrakt av foreldrene mine.

Bekymringen min for helsen hans tok imidlertid overhånd. Janet sa til meg en kveld at det brått kunne være slutt for ham, og det innså jeg altfor godt. Derfor var jeg glad for at foreldrene mine kom på besøk sammen. Det var det ingen som kunne ta fra dem. Og jeg var selvsagt glad for at vi kunne vise hvordan vi bor og lever i Norge. Vi var jo stolte over hva vi hadde oppnådd her, og ville gjerne dele det med dem.

Det var tøft å bli konfrontert med hvor raskt faren min var blitt til en hjelpetrengende gammel mann. Jeg klarte ikke å akseptere det. Når jeg så ham slik, håpet jeg kun at jeg ikke skulle bli som ham, at jeg ville bli spart for dette. Og mot bedre vitende håpet jeg at hans stadig forverrende ganglag skulle vise seg å være reversibel, og at jeg skulle få se ham gå i vanlig tempo igjen ved mitt neste besøk til Nederland. Virkeligheten var at han ble mindre mobil for hver dag som gikk, og det hendte at han rett og slett falt overende under arbeid i hans elskede kjøkkenhage bak huset. Og til tross for det kjørte han nesten daglig bil til landsbyen (politieskorte ville ha vært på sin plass), var han styremedlem i en dramaforening, leverte han skattemeldingen for noen han kjente og var han aktiv i kirken. Det var ikke noe i veien med hodet.

Moren min så ut til å gå i motsatt retning, og hun ble tilsynelatende yngre dag for dag. Hun storkoste seg også denne ferien. “Alt er pent her”, sa hun. Hun hadde ventet at vi bodde litt mer avsidesliggende, men var positivt overrasket over at vi hadde vanlige naboer og butikker i nærheten. Hun fortalte oss åpenhjertig at hun i begynnelsen jevnlig hadde hatt våkenetter der hun så for seg innbruddstyver og drapsmenn i vår avsidesliggende bolig i den norske fjellheimen. Hun var tydelig påvirket av de norske krimbøkene hun hadde lest.

Etter denne ferien forverret min fars tilstand seg raskt. På samme måte som han ikke klarte å bremse på vei ned bakkene i bygda vår, klarte han heller ikke å bremse forverringen av helsetilstanden sin. Bilen ble solgt, vervene i foreningene ble lagt ned og de administrative oppgavene ble overlatt til andre. Hvis han hadde ventet en måned lenger, ville han aldri kunne ha besøkt oss sammen med moren min. Faren min døde senere det året.

Og moren min? Hun har det bra og bor i et omsorgssenter i Nederland. Vi skal besøke henne denne juleferien.

God Jul.

Gert Rietman's blogg



Gert Rietman (1962) har bodd i Norge siden 1997, sammen med sin kone Janet. De bor i et gammelt trehus i Ørskog, ikke så langt fra Ålesund i Møre og Romsdal.

I bloggene sine (iblant seriøs, ofte med et blunk) gir Gert Rietman oss et blikk på verden sin. Hvordan takler han alle språklige utfordringene, hva synes han om norske tradisjoner og vaner? Hvordan er det å være tilbake i Nederland av og til? Kan han tenke seg å flytte tilbake? Er det noe han savner fra hjemlandet? Er han en integrert nederlender som har brunost på skiven, eller er han en tilskuer langs sidelinjen som observerer alt som skjer rundt ham med forundring?

Blogger med forbauselse, forundring og fortvilelse, hvor det blir klart og tydelig at integrering i Norge ikke foregår helt smertefritt for Gert Rietman.

Gert har også utgitt to bøker på nederlandsk som beskriver kulturforskjeller mellom Norge og Nederland.