Tømmeuke

Det var da vi så vidt hadde bodd et halvt år i det forrige huset vår, for over ti år siden, at vi kom hjem fra arbeidet på en onsdag fant og vi et mystisk brev festet til inngangsdøra. Et halvt A-4-ark med beskjed om ”tømming av slamavskiller”. Dette skulle foregå uken etter og vi ble vennligst bedt om å forberede oss selv og bedriften på kommende ”tømmeuke”. Vi hadde ingen anelse om hva dette gjaldt.

Som så ofte er tilfellet, fant vi heller ikke svaret i ordboka Norsk-Nederlandsk/ Nederlandsk-Norsk. Det kunne imidlertid vår hjelpsomme nabo gi oss. Han fortalte at brevet gjaldt tømming av septiktanken som var gravd ned i hagen, og at det visstnok måtte gjøres én gang i året. På den måten fikk vi lært mye nytt. Nå visste vi ikke bare en gang for alle at en slamavskiller er en septiktank, men også at vi hadde en slik i hagen. Det hadde vi aldri tenkt på da vi kjøpte huset. Vi trodde at slikt ikke lenger fantes det velstående Europa; i Nederland var vi vant til at nybyggerfelt ble tilsluttet kloakksystemet.

Vi hadde altså en slamavskiller som måtte tømmes om en uke. Neste uke var det ”tømmeuke” i vår grend. Nå visste vi hva vi måtte gjøre. Ifølge vår alltid hjelpsomme nabo innebar det at vi måtte frigjøre lokket på slamavskilleren, slik at bedriften som skulle tømme tanken kunne komme lett til. Hvis ikke ville de hoppe over oss slik at vi måtte vente et helt år til neste tømming av tanken. Det måtte vi absolutt unngå. Jeg kunne se for meg oversvømmelser i huset, kombinert med ubehagelig lukt. Ved hjelp av litt gravearbeid, omtrent en halv meter dypt ifølge naboen, ville lokket bli synlig. Jeg bestemte meg for å gjøre gravearbeidet på frilørdagen min. Det ville ikke bli mer enn en halv times arbeid.

Men som så mange andre jobber i forbindelse huset, holdt det ikke stikk. Jeg hadde ikke tenkt på at jeg ikke visste hvor i hagen slamavskilleren befant seg. Heller ikke naboen, som vanligvis syntes å vite alt, kunne hjelpe meg. Han visste det ikke, for han hadde heller ikke bodd her så lenge. En annen nabo kunne heller ikke hjelpe oss. Han hadde aldri sett de forrige beboerne grave. Den gjengrodde hagen da vi overtok huset fortalte nok. Det eneste tipset vi fikk var at slamavskilleren måtte ligge ved den lave enden av skråningen som huset vårt lå inntil, fordi væsker som kjent foretrekker å strømme nedover. Det hadde jeg faktisk kunnet komme frem til selv. Dessuten befinner nesten hele hagen seg på den lave siden av huset. På det høye siden er det akkurat nok plass til en søppeldunk og en sykkel mot veggen. De forrige beboerne kunne dessverre ikke bli spurt da de hadde lagt inn årene for godt. Etter en liten telefonrunde viste det seg at heller ikke barna deres, som vi kjøpte huset av, visste mer om slamavskilleren enn min kone og jeg.

Det eneste alternativet var å bruke fantasien og prøve å forestille seg hvordan det underjordiske kunne arte seg på husets forside. Jeg forestilte meg at slamavskilleren var et stort hulrom halvveis fylt med "slam". Det er godt jeg slipper å finne på et nederlandsk ord for dette. Et hulrom høres hult ut, tenkte jeg, så ved å hoppe ville jeg kunne høre om jeg befant meg over slamavskilleren eller ikke. Som sagt, så gjort.

Denne regntunge lørdag morgenen kunne folk fra nabolaget og tilfeldige forbipasserende se meg hoppende i hagen, iført regntøy og med en spade i hånden. Dessverre viste det seg at hagen lød nesten like hult overalt. Og uansett hvor dypt jeg gravde på forskjellige steder, så dukket det ikke opp noe som lignet på lokket til en slamavskiller. Jeg visste heller ikke hvordan det skulle se ut. Det jeg gravde opp var steiner, veldig mange steiner. Og noen hestesko med spisser: et slags piggdekk for hester. Dem gjemte vi på. Etter å ha hoppet og gravd i et par timer syntes jeg det fikk holde. Hagen så ut som om den hadde blitt invadert av kjempemuldvarper. Min image som gal hollender var definitivt etablert i bygda. Ingen visste hva som gikk av meg den dagen. Min kone var på jobb og så heldigvis ingenting.

Den helgen klarte jeg ikke å lokalisere slamavskilleren. Bekymret for konsekvensene av at slamavskiller ikke ville bli tømt, unnlot jeg å bruke toalettet den helgen. Det gikk bare ikke. Neste tirsdag lå det en lapp i postkassen fra et av barna som hadde bodd i huset tidligere. Etter vår telefonsamtale hadde hun begynt å lete og funnet en liten tegning blant de gamle tingene. Et kryss viste hvor slamavskilleren befant seg. Etter litt graving fant jeg betonglokket til slamavskilleren på et sted som absolutt ikke hørtes hult ut. Lokket hadde en diameter i overkant av en halv meter og i midten en rusten ring til å løfte det med. Det hele tok bare noen få minutter. Dagen etter kunne jeg gå på do igjen uten å bekymre meg. På det stedet jeg må grave til neste tømmeuke ligger det nå en stor stein. Så slipper jeg å hoppe.

Gert Rietman's blogg



Gert Rietman (1962) har bodd i Norge siden 1997, sammen med sin kone Janet. De bor i et gammelt trehus i Ørskog, ikke så langt fra Ålesund i Møre og Romsdal.

I bloggene sine (iblant seriøs, ofte med et blunk) gir Gert Rietman oss et blikk på verden sin. Hvordan takler han alle språklige utfordringene, hva synes han om norske tradisjoner og vaner? Hvordan er det å være tilbake i Nederland av og til? Kan han tenke seg å flytte tilbake? Er det noe han savner fra hjemlandet? Er han en integrert nederlender som har brunost på skiven, eller er han en tilskuer langs sidelinjen som observerer alt som skjer rundt ham med forundring?

Blogger med forbauselse, forundring og fortvilelse, hvor det blir klart og tydelig at integrering i Norge ikke foregår helt smertefritt for Gert Rietman.

Gert har også utgitt to bøker på nederlandsk som beskriver kulturforskjeller mellom Norge og Nederland.