Nordkapp

“Dette er første gang vi er på ferie i Norge. For et vakkert land det er. Bare synd det er så dårlig vær. Og alt er så dyrt.” Med en aksent som med all tydelighet røpet at han var fra Rotterdam fortalte mannen om reisen deres til Nordkapp. Kona stod ved siden av ham og nikket bekreftende.

Vi møtte hverandre på en bensinstasjon langs E6. De hadde tatt ut tre ukers ferie for å foreta drømmereisen til det nordligste punktet på det europeiske fastlandet. Han hadde til og med tatt bryet med å påføre en skisse av den planlagte ruten på dørene til den firehjulsdrevne terrengbilen sin, som tilsynelatende aldri hadde kjørt på en humpete grusvei før. Rotterdam - Nordkapp. Selv ikke det svarte klistremerket av en elg manglet på baksiden, blant alle de andre klistremerkene fra steder og land de hadde besøkt med denne bilen tidligere.

Turantrekket deres tydet på at de var grundig forberedt på de mest strabasiøse turene i all slags vær. Med de robuste Meindl-skoene sine var de klare til å ta fatt på enhver fjellsti i Norge. Men i likhet med den skinnende rene og ripefrie terrengbilen, fremsto også disse fjellstøvlene som nærmest ubrukte. De ville holde i mange tiår til. Jeg må innrømme at jeg var litt misunnelig på disse Meindl-støvlene. Bare navnet gir assosiasjoner til kvalitet og høyfjell. I vår egen lokale sportsbutikk er jeg henvist til merket Crispi. I motsetning til Meindl, gir dette merkenavnet overhodet ingen assosiasjoner til fjellturer eller kvalitet. Navnet Crispi minner meg mer om kattemat eller en kjekstype. Innehaveren av sportsbutikken klarte imidlertid å overbevise meg om at Crispi også er et veldig bra skomerke. Og hun fikk rett. Etter å ha gått på disse skoene i noen år, vil jeg ikke bytte dem mot noen andre. Jeg kommer til å kjøpe Crispi-støvler også neste gang, men jeg håper fortsatt at de bytter navn en gang.

De skinnende Meindl-støvlene til dette paret kommer nok aldri til å bli utsatt for det samme som Crispi-støvlene mine. Heller ikke deres kakifargede svenske Fjällräven-bukser med sju lommer hver, med en polarrev i skinn påsydd det høyre buksebeinet, samt de matchende kakifargede skjorter av samme merke kommer til å bli eksponert for mye frisk norsk fjelluft. Etter å ha blitt brukt i noen dager vil de bli vasket i maskin samtidig, for å unngå fargeforskjell. Jeg ser til og med for meg at fruen stryker dem etter hver vask, for man kan jo ikke gå i fjellet med skrukkete klær. Eller kjøre terrengbil.

“Vi kjører 35 til 40 mil hver dag, for da får vi sett en god del”. Kona fortsetter å nikke og smile. Ja visst, da får man sett mange andre biler fra inn- og utland, med eller uten campingvogn, fareskilt med en tassende elger, bensinstasjoner og dårlige veirestauranter. Jeg regnet meg raskt frem til at mannen satt bak rattet seks til sju timer om dagen, med kona i passasjersetet ved siden av. Sannsynligvis med norgeskartet i fanget, mens hun innimellom serverte ham gammel, lunken kaffe fra den oransje termosen som jeg så i baksetet. Med sånne kjempegode kaker med mandelfyll fra Nederland. Men det er bare noe jeg forestiller meg, fordi jeg er så glad i dem selv. Bare når de er fylt med ekte mandelmasse.

“Alle disse lokale veiene tar for lang tid, så vi kjører E6. Det går mye raskere”. Kona hadde sluttet å nikke og gikk mot bilen for å vise denne hovedferdselsåren på det gamle veikartet. Ikke akkurat noen turistrute. Men absolutt den raskeste veien til Nordkapp. De hadde åpenbart hastverk, slik som nederlendere flest. For dem var ferie noe annet enn rolige dager der man nyter den mektige norske naturen. Det gjaldt å fullføre en nøye planlagt ekspedisjon. Ikke akkurat min måte å feriere på, men ikke uvanlig blant en del av turistene som besøker Norge. Mil etter mil. Dag inn og dag ut. Alltid på veien. Og samme vei tilbake.

“Hva gjør du egentlig når du ikke er på ferie?”, spurte jeg av ren nysgjerrighet. “Jeg kjører for meg selv, og står og stamper i kø mesteparten av dagen.” Selvstendig lastebilsjåfør, altså. “Har kjørt skadefritt i tretti ar”, sa han med et smil. “Og du?”, spurte jeg kona. “Jeg er hans hjelpemann”.

For en fantastisk ferie dette lykkelige ekteparet må ha hatt i Norge.