En vegg til besvær

I begynnelsen av mars fikk en riksdekkende nederlandsk avis meg til å tenke tilbake på hvordan vi hadde det da vi bodde i Nederland. Artikkelen handlet om det stadig økende antallet levegger i nederlandske hager, om høyden på disse og om grunnene til at folk setter opp en levegg. For mange år siden (da vi fremdeles bodde i Nederland) var leveggene 1,80 meter høye, i dag er standardhøyden 1,90 meter eller til og med 2 meter. “Folk trekker seg mer og mer tilbake. Nederland blir stadig tettere befolket, og da oppstår behovet for å skjerme seg”, uttalte en anerkjent sosiolog. “I tillegg har folk fått kortere lunte enn før. Vi tåler stadig mindre av naboene. Og når man først tyr til levegger, kan det oppstå et “leveggkappløp” mellom naboer, der leveggene blir høyere og høyere”, mente den samme sosiologen.

En produsent av levegger slår i samme artikkel i den riksdekkende avisen fast at leveggene også blir stadig tettere, “for å hindre spionering”. Plankene monteres oftere tett i tett, uten mellomrom.

Min kone Janet og jeg bodde i et nytt boligfelt i Nederland. Det var et fint strøk, ikke noe arbeiderstrøk. Et strøkent boligfelt i en hyggelig landsby med nye tomannsboliger, som i salgsbrosjyrene fra eiendomsutviklerne ble markedsført som halvt frittstående villaer. Som om en villa kan være halvt frittstående. Et menneske kan jo heller ikke være halvt enslig. Enten så er man enslig eller så er man ikke det. Og en villa er per definisjon frittstående. En halvt frittstående villa er rett og slett en umulighet, akkurat som en halvt enslig person. Men Janet og jeg lot oss lure. Brosjyren med de flotte illustrasjonene, helt uten levegger, viste en virkelighet som ikke fantes.

Det tok ikke lang tid før de første leveggene dukket opp, med en høyde på 1,80 meter. Det var standardhøyden den gang. Ingen billige, flettede skjermer, men ordentlige levegger av solid treverk, med miljøsertifikat og liggende panel. Vi satte også opp en levegg i enden av hagen, over hele bredden på ti til tolv meter. Naboene til venstre og høyre gjorde det samme. Da slapp vi å se byggearbeidene som pågikk på nordsiden. Det er jo ikke noe hyggelig å sitte og se på et byggeprosjekt, med mindre det gjelder din egen bolig. For da huset vårt var under oppføring, tok vi turen innom hver uke og dro med oss foreldre eller søsken. Bygningsarbeiderne var forresten også i full sving på sør-, øst- og vestsiden. Det var byggeprosjekter på alle kanter. Kjempespennende lekeplasser for ungene i området.

Etter to år roet det seg. Boligene ble ferdigstilt og unge familier med små barn eller andre godt voksne med to inntekter flyttet inn. Det første nykommerne gjorde var å markere tomtegrensene. Alle hadde sitt eget revir. Det var ikke noe utsikt å snakke om lenger, unntatt for ungene til de nye naboene våre på baksiden. Faren i huset hadde nemlig kjøpt et flott leketårn i tre hos det lokale hagesenteret, slik at ungene kunne kikke over alle hekker, gjerder og levegger, uansett hvor høye de var. Og det var nettopp det de gjorde. Dette utkikkstårnet var like ruvende som vakttårnene ved Berlinmuren. Pappaen klatrer også opp i tårnet med jevne mellomrom, for å leke litt med barna, men først og fremst for å speide rundt. Det tok ikke lang tid før andre nysgjerrige fedre bygde sine egne, like høye utkikkstårn (det fantes visstnok bare én type), slik at min kone og jeg fikk følelsen av å bo i en slags fangeleir. Siden vi ikke hadde barn, hadde vi ingen grunn til å hive oss på trenden. Lekende barn gikk til krig mot hverandre fra festningstårnene sine, og skjøt på hverandre med tregeværer, selvlagde piler og buer eller katapulter. Alt dette mens vi forsøkte å kose oss i hagen med en kaffekopp sammen med naboene våre, mens vi snakket om den vakre beplantningen i hagene våre.

Etter noen måneder var det reist seks utkikkstårn i boligfeltet vårt, som består av femti halvt frittstående villaer. To av disse hadde direkte innsyn i hagen vår. Koselig, ikke sant? Dessverre hadde arkitektene av disse og mange andre boligfelt ikke tatt hensyn til barnas naturlige behov for å leke ute. Det fantes ingen andre trygge steder for dem å leke enn i sine egne eller venners hager.

Vi fikk solgt huset vårt raskt, til en hyggelig pris. I Norge kjøpte vi en enebolig i en bygd ved en fjord. En nederlandsk eiendomsmegler ville ha lagt den ut som en frittstående villa med fenomenal beliggenhet. Her ble den annonsert som et oppussingsprosjekt som dessuten kunne være vanskelig å komme frem til om vinteren. Ikke akkurat salgsfremmende. Selgerens megler var heller ikke opptatt av å drive opp prisen. Han var ikke en gang til stede under visningen. I bygda vår er det ingen som har hørt om levegger. Mange steder finnes det overhodet ingen synlige tomtegrenser. Det trengs heller ikke. Enkelte hus litt høyere opp og lenger unna sentrum kan ha et beskjedent gjerde, men det er som regel av rent praktiske grunner, nemlig for å holde unna beitedyrene som beiter fritt om sommeren. Og da snakker vi heldigvis ikke om to meter høye levegger eller et stålgjerde med alarm.

Vi ser barn som leker rundt om i bygda, i skogen og på vannet. De og fedrene deres trenger heldigvis ikke utkikkstårn. Her er det god plass.