Briller

Mannen som satt ved siden av meg på toget forstod raskt at jeg var nederlender, selv om han i første omgang trodde at jeg var islender eller danske. Det viste seg at vi - sett med nederlandske øyne - hadde en lang togreise foran oss sammen, fra Trondheim til Steinkjer. Vi ville være henvist til hverandre i litt over to timer der vi satt rett overfor hverandre. Uansett om vi begge hadde stirret ut av vinduet hele tiden, ville blikkene våre ha møttes i gjenskinnet fra vinduene.

I motsetning til de støyende og tettpakkede togene i Nederland, er det å reise med tog i Norge slett ikke så verst. Mot et lite tillegg kan du til og med få gratis aviser, kaffe eller te og et strømuttak til pc-en, uansett lengden på turen. Og i tillegg er utsikten upåklagelig mesteparten av reisen. Hvis du ikke ønsker å snakke med noen, finner du frem pc-en eller mobilen og du tar på headsettet ditt og koser deg med en film. En veldig avslappende måte å reise på, helt uten stress. Kroppen faller helt til ro mens du reiser.

Samtalen fortsatte som så mange ganger før med hvor flink nederlendere er, hvor fort de lærer språket og om Kees Verkerk og Ard Schenk. Visste jeg kanskje at Kees Verkerk bor i Norge? Enhver nederlender som bor i Norge vil kjenne seg igjen i disse innledende samtalene. De ser ut til å ha glemt Johan Cruijff for lengst. Det er kun nederlendere som bryr seg om ham lenger. Under den innledende fasen må man selvsagt innom været og klimaendringene. Null innhold, men veldig viktig som en “oppvarming” til dypere samtaler.

“Hvorfor er dere nederlendere alltid så utålmodige?” Bæng! Dette spørsmålet hadde jeg ikke fått fra en nordmann tidligere. Som regel lurer de på hvorfor jeg kom til Norge og når jeg skal reise hjem til Nederland, før man går over til siste nytt fra avisene. Dette kunne bli en interessant samtale der jeg endelig kunne snakke om noe annet. Men hva skulle jeg svare? Hvorfor er vi så utålmodige?

Det viste seg at mannen jobbet i en kommune der flere nederlandske familier hadde bosatt seg de senere år. I jobben som kommuneansatt hadde han jevnlig blitt utsatt for nederlendere som var ubehagelig direkte og forferdelig utålmodige i hans øyne. “Det gjelder ikke alle nederlendere, selvsagt”, skyndte han seg å legge til.

Jeg behøvde ikke å svare på spørsmålet hans. Han brukte det som en innledning til å presentere et annet syn på nederlendernes egenart sett med norske øyne. Han var ikke bare fascinert av nederlendernes manglende tålmodighet og den unorske måten å kommunisere på, men også av deres stahet. “De gir seg aldri, og de er ikke akkurat konfliktsky”. På den andre siden mente han at denne staheten førte til at nederlendere ofte lyktes med forretningsideene sine i langt større grad enn nordmenn. Og det var prisverdig. “En sunn overlevelsestrang, kombinert med en god porsjon kreativitet”, slik han uttrykte det.

I mellomtiden suste toget gjennom grå dalfører, over hvite vidder og gjennom mørke tunneler, med E6-en langt i det fjerne på min høyre og hans venstre side. Jeg reiste framover. Konduktøren kom med en kopp svart kaffe til oss begge. Hvilken service!

Mannen var ikke helt ferdig med sin grundige analyse av nederlendere i Norge. Ordet nedernorsk kjente han heldigvis ikke til Dette forferdelige ordet brukes bare av nederlendere selv. Foreløpig ville jeg ikke få tid til å skumme gjennom Dagbladet, Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv eller til å se filmen jeg hadde tenkt å se.

Det som forbauset ham mest var at folk fra et land som er såpass flerkulturelt, tolerant og frilynt som Nederland ikke var i stand til å godta at ting gjøres på en annen måte i Norge. At man ikke kunne godta at ting tar tid i Norge, eller - som han uttrykte det - at nordmenn bruker lenger tid til å ferdigbehandle ting. At man noen ganger ga ham følelsen av at det meste var bedre på stell i Nederland, hva nå enn “det meste” måtte innebære. Han lurte på om disse menneskene ville klare seg i Norge, og om de kanskje ville reise tilbake til Nederland, der alt var så mye bedre. Hvorfor er det så lett for nederlendere å flytte til et annet land med andre tradisjoner og et annet språk, for deretter å tviholde på alt man har forlatt? Ved å fortsette å se på ting gjennom nederlandske briller, i stedet for å ta på seg norske briller en gang iblant?

Spørsmålene bare haglet. Heldigvis slapp jeg å svare på dem, for de var ment som en innledning til en lengre fortelling.

Togreisen ligger mer enn to uker tilbake i tid nå. Han har sannsynligvis glemt spørsmålene allerede og gjenopptatt sitt daglige virke. Men jeg prøver fortsatt å finne fornuftige svar på spørsmålene. Kanskje jeg burde prøve å ta på meg noen andre briller, jeg også?

Gert Rietman's blogg



Gert Rietman (1962) har bodd i Norge siden 1997, sammen med sin kone Janet. De bor i et gammelt trehus i Ørskog, ikke så langt fra Ålesund i Møre og Romsdal.

I bloggene sine (iblant seriøs, ofte med et blunk) gir Gert Rietman oss et blikk på verden sin. Hvordan takler han alle språklige utfordringene, hva synes han om norske tradisjoner og vaner? Hvordan er det å være tilbake i Nederland av og til? Kan han tenke seg å flytte tilbake? Er det noe han savner fra hjemlandet? Er han en integrert nederlender som har brunost på skiven, eller er han en tilskuer langs sidelinjen som observerer alt som skjer rundt ham med forundring?

Blogger med forbauselse, forundring og fortvilelse, hvor det blir klart og tydelig at integrering i Norge ikke foregår helt smertefritt for Gert Rietman.

Gert har også utgitt to bøker på nederlandsk som beskriver kulturforskjeller mellom Norge og Nederland.